Tekst: Maja Ottarsrud
Foto: Elisabeth H. Lange
Helge Skirbekk var med og stiftet Hjernerystelsesforeningen rett før pandemien. Han har vært foreningens styreleder siden den gang. Nå har foreningen blitt såpass stor at den er i ferd med å vokse ut av sin første form. Vi har tatt en prat om nødvendige omstruktureringer i foreningen og mimret tilbake til tilblivelsen av lokallagene.
Vil du si litt om hvordan det hele startet?
Vi ble stiftet i slutten av 2019, og så skjedde det jo ingenting i 2020 på grunn av pandemien. Vi kunne faktisk ikke møtes før i 2021. Det var første gang vi styret traff hverandre fysisk. I høsten 2021 inviterte vi til det første medlemsmøtet. Da hadde vi snakket med Batteriet, som er Bymisjonen i Oslo, og hjelper frivillige organisasjoner. Vi spurte om å få låne deres lokaler og det fikk vi lov til. Vi hadde lagt opp et program i forkant av møtet, men det var erfaringsutveksling som fenget mest – folk hadde først og fremst behov for å prate.
Var det overraskende?
Nei, det var jo ikke det. Veldig mange av medlemmene har aldri møtt noen som forstår eller kjenner seg igjen i situasjonen deres. Vi hører også mange historier om folk som blir misforstått eller ikke sett av helsevesenet. Det er jo dessverre en gjenganger. Folk responderte veldig på disse møtene, så vi fortsatte med dem. Etter at vi fikk lokallag over hele landet, ble det etter hvert rart å kalle møtene for medlemsmøter. Nå heter det lokallagsmøter.
Er det noe du er spesielt stolt av som lokallagsleder?
Ja, det har jo vært flott at så mange kommer på møtene våre! Noen av Oslo-møtene har også vært med webinarer i forkant, som kan følges av alle våre medlemmer. Da har vi hatt gjester, som forfatter, ortoptist eller advokat, og jeg har også selv holdt noen presentasjoner. De fleste webinarene kan man også se på medlemssidene våre.
Nå har du gått av som lokallagsleder i Oslo, men fortsetter som styreleder. Hva er veien videre for foreningen?
Vi har fått en ny lokallagsleder i Oslo, Kaja Bestvold, som vil presenteres i et eget intervju om kort tid. Det er jo skikkelig flott! Lenge var det jeg som gjorde det aller meste, men det har jeg ikke sjans til lenger. Lokallagslederne gjør en stor og viktig jobb. Vi skal videre formalisere og registrere lokallagene i Brønnøysundregistret. Dette vil gi lokallagene et mye større handlingsrom til å søke støtte, slik at hvert enkelt lokallag kan ha en selvstendig økonomi. Det vil være en veldig fordel. De kan for eksempel søke grasrotmidler, samt at det finnes en god del kurs man kun får tilgang til som enkeltstående lokallag.
Det er altså mange ting man ikke har mulighet til som en nasjonal forening. Hva innebærer en slik formalisering av lokallagene?
For å få det til, må vi ha på plass vedtekter, føre regnskap, ha årsmøter og gjøre noen forandringer i foreningsstrukturen. Det må for eksempel være minst to styremedlemmer i hvert enkelt lokallag, i tillegg til lokallagslederen. Så det skjer litt omstruktureringer.
Noen siste kommentarer?
Ja! Vi har ofte enkel servering, og det er flott, men vi må også huske på å normalisere pauser, også på møtene. Mange glemmer det, men vi prøver å sørge for at det alltid for at det er et hvilerom i nærheten. Jeg tror det er fordi man blir såpass engasjert i samtalen og det sosiale, og det er jo bra – men husk å hvile og pass på helsa!
Comments