top of page
post087752

Intervju med vår lokallagsleder i Tromsø

Annette Mygind Stagelund


Tekst: Maja Ottarsrud





Litt om deg og hvorfor du ble medlem: 

 

Jeg heter Annette Mygind Stagelund, er 52 år gammel og kommer fra København. Jeg har bodd i Tromsø i 7 år sammen med familien min og våre to labradorer. I februar 2021 hadde jeg en fallulykke der jeg skadet hodet og nakken, noe som markerte starten på en lang og krevende vei tilbake til livet. Jeg følte at jeg var overlatt til meg selv av helsevesenet i Norge. Alt jeg har lært om ettervirkninger av hjernerystelse, har jeg måttet finne ut på egen hånd.  


Gjennom tilfeldigheter kom jeg over Hjernerystelsesforeningen i Danmark, og senere fant jeg veien til den norske foreningen - som jeg er utrolig glad for å være en del av! Her har jeg opplevd et samhold som har vært uvurderlig for meg. Nå er jeg styremedlem i Hjernerystelsesforeningen Norge, og sammen ønsker vi å spre kunnskap og skape en bedre hverdag for medlemmene våre.

 

Hvorfor ble du lokallagsleder? 

 

Fordi jeg ønsket å gi den støtten jeg selv savnet da jeg hadde det som verst. Det å ha noen å snakke med som forstår, er enormt viktig. Bare det å vite at man ikke er den eneste verden som har det vondt, hjelper. Lokallaget i Tromsø er et fellesskap jeg trives utrolig godt i!  Vi møtes hver sjette uke, enten på en kafé i byen eller i et lokale ved UNN (Universitetssykehuset Nord-Norge).

 

Hva er dine ambisjoner for lokallaget?

 

Jeg håper å nå frem til enda flere! Mange sitter alene med spørsmål som: "Hva skjer med meg?", "Hvorfor blir jeg ikke bedre?" og "Hvem er jeg nå, som jeg ikke kan gjøre de samme tingene som før?»  Mitt ønske er å skape et miljø hvor ikke bare de som har ettervirkninger, men også de pårørende, kan finne støtte.

 

Jeg har også som mål å arrangere webinarer med spesialister fra Norden, som kan snakke om temaer som rehabilitering. Og kanskje på sikt invitere en foredragsholder til Tromsø. Det hadde vært fint.

 

Hva betyr det for deg å være lokallagsleder? 

 

Det betyr utrolig mye for meg. Jeg får så mye tilbake av å møte andre i samme situasjon, og det føles godt å kunne anvende den kunnskapen jeg har opparbeidet meg på de fire årene etter ulykken.

 

Er det noen temaer du er spesielt interessert i når det gjelder langvarige ettervirkninger? 

 

Jeg er veldig interessert i selve rehabiliteringen – både den fysiske og den psykiske delen. De henger sammen, og man må ta seg av «hele pakka» for å bli frisk.  Tidligere fikk vi beskjed om å hvile, hvile, hvile oss friske, men vi vet nå at det ikke er riktig. Man skal heller finne en god balanse mellom hvile og aktivitet. Også må man lære seg å lytte til sin egen kropp, for den er egentlig ganske klok.

 

Hvilket tema ville du forsket på? 

 

Jeg ville nok valgt gradert pulstrening, for det har hatt stor betydning for min egen fremgang. I starten var jeg redd for å trene. Jeg trodde symptomene som kom etter trening, betydde at jeg hadde skadet hjernen enda mer. Men så hørte jeg på en canadisk podcast med Dr. Cameron Marshall, som lærte meg at symptomer er en del av tilpasningen. Å ha symptomer er ikke farlig, det er ubehagelig, men ikke farlig. Det har vært en gamechanger for meg å lære. Igjen er det jo viktig å finne balansen mellom trening og pauser, slik at man ikke presser seg selv for mye. Lytt til kroppen, og stol på at du kan bli frisk igjen, og husk at hjernen trenger å trenes opp på nytt.

 

Hva er ditt beste råd for energiforvaltning?

 

Igjen handler det jo om denne aktivitetsbalansen. Se på hjernen som et batteri som må lades. Når du tar pauser, for eksempel gjennom mindfulness, yoga, eller turer i naturen, lader du opp batteriet. Man må finne sin egen vei. Det som fungerer for én person, trenger ikke være riktig for en annen.

 

"Trafikklysmetoden» har hjulpet meg. Det er en praktisk tilnærming: røde aktiviteter er krevende, gule er moderate, og grønne lader hjernebatteriet. En grønn aktivitet kan være alt fra strikking til vinterbading (som også kan være gul eller rød avhengig om man tåler kalde gys!). En grønn aktivitet kan fort bli rød hvis den gjøres for lenge, så det er viktig å kjenne sine egne grenser. Det er helt greit å ha røde aktiviteter i løpet av dagen og uken, men det er viktig å få med de gule og grønne også.

 

Hvem er drømmegjesten på neste møte?

 

Det hadde vel vært Dr. Cameron Marshall fra Canada da! Han har enorm innsikt i hjernerystelse og whiplash. Jeg vil også gjerne ha besøk av Loa Opstrup og Troels W. Kjær, som har skrevet boken Hjernerystelse – slik kommer du deg.

 

Når er neste møte og hva står på agendaen? 

 

Sist snakket vi om betydningen av vårt autonome nervesystem og hjernerystelse, også et veldig spennende tema!  Neste møte er 5. desember 2024, og denne gangen skal vi snakke om "Exercise is medicine" – den positive effekten av gradert pulstrening.

 

Jeg gleder meg!

98 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page